Pipseventyret

Ja, tenk, etter å ha vært på en lengre muserunde, kommer så hjem, og der har mor fanget en fugl.
Hvem hadde trodd det?
Ikke jeg i allefall!

Ho påsto bestemt at den hadde fløyet i vinduet.
Til det må jeg bare bemerke, som det heter, at om jeg hadde tatt den forklaringen, hadde den neppe blitt godtatt.
Det hadde sikkert blitt pusearrest!

Men denne var iallefall helt uberørt av værhår og klør.
Hverken jeg eller Kasper har vært hjemme i gjerningsøyeblikket, for brutter’n traff jeg nemlig nede i veien når jeg kom hjem.

Den virket både svimmel og ustø.
Klarte hverken å sitte oppreist eller fly, den bare tippet på rygg der den lå på gulvet.
Så den måtte ha styrtet skikkelig og nesten godt gjort at ikke den der harde snuten hadde blitt krøllet i sammenstøtet.

Mor sjekket opp og ned på pipsen.
Selv om jeg mjauet pent at jeg gjerne kunne bistå, fikk jeg kun ett surt blikk tilbake som svar.

Pipsen fikk hvile inni ett håndkle i stabilt mageleie, så den ikke skulle havne på rygg hele tiden.

Jeg mjauet flere ganger at jeg trodde den trengte litt….., ja la oss kalle det trøst, men fikk ikke lov å komme nært buret engang.
Det vil si å presse værhårene gjennom sprinklene, var overhode ikke lov.

Utover dagen kviknet den litt til og klarte å komme ut av håndkleet og sitte helt av seg selv.
Helt sikkert fordi jeg satt å passet på han, og holdt den med selskap.

Og så satt jeg vakt slik at ikke sjura skulle komme inn å plage den, og at Kasper ikke skulle se så mye på den.
Det hadde jeg hisset bestemt til han, allerede når kan kom opp terassetrappen.

Kasper mjauet stadig til meg om vi virkelig hadde funnet det på gulvet, og hvor mange ganger han spurte “hvorfor denne hadde fløyet i vinduet” aner jeg ikke.

Sikkert like mange ganger som han prøvde å snike på pipsen, fra siden og bakfra
Han lurte seg til og med under teppet for å få ett glimt pipsen, som fortsatt ikke var helt på nett etter hjernerystelsen.

• 

• 

• 

Mor gikk på kontoret, og tok pipsen med seg.
Og vi fulgte påpasselig etter.

Vi lurte nemlig på hvor lenge den måtte sitte i buret.
Begge oss to var enige om at den begynte å se riktig så fristen……. altså frisk ut nå.
Men vi måtte nok smøre oss med litt mer tålmodighet.

Etterhvert fungerte magen, begge veier.
Den spiste framme og brukt mat kom ut bak.
Vingene var hele, balansen var god.
Så den var nok frisk som en fugleunge skal være.

Mens vi fikk beskjed om å passe på i vinduet, lurte mor seg forsiktig ut.
Og kom tilbake uten pipps, den hadde fått friheten på en “hemmlig” plass.
Der søskene og foreldre var.

Hverken jeg eller Kasper fikk alså ikke være med å se på når den skulle få friheten tilbake og finne familien sin igjen.

Vips pips, fløy pipsungen avgårde inn i Tigerskogen.

Litt krøllete fjær, og like hel.
Snipp snapp snute så fløy det pipseventyret avgårde.

Nå er det masse fugle- og dyre-unger ute i terrenget, pass på kattene og hundene og vis hensyn til alle disse små.
Hold avstand og la de få fred, oftest er foreldrene i nærheten.

Mjau fra Jesperpus.