Stedsansen

Steds-sansen er det ingen katter som er født ferdig med, det er heller ikke likt for alle katter når den utvikles, og hvordan den utvikles eller hvor god den vil bli, er basert på purrsonlige egenskaper, opplæring og erfaring.

Men hva er sted/retningssans?
Det er iallefall ikke en egenskap som katter har medfødt ferdig utviklet og klar til bruk. Det er heller ikke en sans som dukker opp som “troll ut av eske” rundt 1 års alder.
Det er derimot en sans som må trenes jevnlig, i tillegg til gener og purrsonlige egenskaper, som tilslutt avgjør hvor god den blir.

Den finpusses også utover i voksen alder.

Katter finner veien hjem milesvis unna!
– Gjør de egentlig det?
-Hvorfor er det da så mange katter som ikke finner veien hjem, bare noen kvartal eller kilometer unna?
Man leser kanskje om en katt som på et uforklarlig vis finner veien hjem 100 vis av km, men for hver katt som gjør dette, er det tusenvis andre katter som forsvinner eller ikke finner veien.
Ergo er det vanskelig å påstå at katter har medfødte magiske egenskaper, eller leser stjernehimmlen for å kunne ta de i rett retning hjemover.

Det mange teorier om hvordan retningssans/stedesans fungerer.
Det er ikke unikt for katten, sauer har det samme, de går de samme stiene, beiter de samme stedene, sover under de samme trærne år ett år og hver generasjon lærer dette videre til sine lam.
Selv om lammene bare følger mødrene sine noen måneder, så husker de lukter og vandrer samme steder neste sommer uten mor.
Hester og kyr er ikke noe unntak.
Felles for alle er at dette må læres og trenes.

Orientering i terrenget med katten forgår først og fremst med luktesansen, duftmarkeringer og enorm god hukommelse.
I en hver katt`s territorie er det enorme mengder dufter som gir katten en drøss med informasjon, i tillegg setter kattene igjen sitt “visittkort”, duft fra poter og kroppsdeler og markeringer underveis.
Lukter mennesker ikke klarer å kjenne, fordi vi katter har minst 15 ganger bedre luktesans.
Tenk som en katt, i vårt hode, er kartet over territoriet full av dufttegn, ikke bokstaver og navn.

Jo nærmere senter av terrioriet (hjemmet mitt) jo mer dufter det av mine lukter. Så med litt kattelogikk er det ikke vanskelig å lukte seg hjemover.

Purrsonlige egenskaper:
Jeg vært på vift i ca 1 mils omkrets, noen kilometer en retning og det samme andre veien. Jeg kan gå opptil 1,5 mil på en dag. Kasper derimot er mye mer hjemmekjær.
I ulike forsøk og testing av kattens stedssans, har man plassert katter noen km eller noen mil hjemmefra, det vil ikke være så veldig vanskelig for enkelt katter med god ute-erfaring å finne rett vei hjem, om de har gjort like god grunnsjekk av bygda som meg.

Purrsonlig eksempel:
1.Hadde jeg og Kasper blitt satt av 1 mil avgårde fra vårt hjemsted, ville våre erfaringer, purrsonlighet gitt mest sannsynlig 2 ulike utfall:
J– Jeg er godt kjent og har rimelig stor selvtillitt og ville ha begynt å gått i rett retning evt. trukket til mennesker, fordi jeg vil kjenne igjen lukter.
K – Kasper derimot, ville kanskje ha kommet til å holdt seg i slippområdet og sannsynligvis unngått mennesker enten til sulten hadde innhentet han eller helt trukket seg bort fra folk.

2. Hadde vi blitt satt av en helt fremmed og ukjent plass i Norge, ville vi begge ha holdt oss i det nye området, men våre purrsonligheter ville gitt oss ulik løsning.
J – Jeg ville ha trukket til menneskelige omgivelser og oppsøkt mennesker om jeg hadde funnet noen.
K– Kasper ville neppe ha trukket direkte mot mennesker, men sannsynligvis mot menneskelig omgivelser som ville gitt ly og/eller mat.

Ingen av oss ville begynt å vandre hjemover.
Ergo hadde vi kommet på ukjente steder, hadde ingen av oss begynt å vandre hjemover, men oppholdt i slippområdet.
Hverken jeg eller Kasper ville prydet avisoverskrifter med den store katteekspedisjon “flukten hjemover”.

Luktesansen:
Den er enorm, som sammen med hukommelsen, gir ett fantastisk redskap for å orientere seg i terrenget.
Siden vi er mye på reise er det flere eksempel på dette.

Vi har vært på skitur i solskinn i på fjellet mars måned, 1.2 meter med snø og ett ganske sterilt landskap, hvit og blått. Noen få trær som stikker opp, gjennom all snøen.
Mor ser bare snø, lukter bare frisk fjellluft, mens jeg lager meg duftekart.

Vi kommer tilbake 4 måneder etterpå å går i samme terrenget, men nå er det sommer, landskap med farger, og en jungel av yrende insekter og lukter.
Men jeg går akkurat samme rute innover fjellet, rette valg i stikryss. Imponerende ikke sant?

Hukommelse og duftekart satt sammen er helt genialt. Selv om vi vandrer på ulike årstider er det dufter som gjør at jeg gjenkjenner veien.

Det samme gjelder de fleste turer vi er på, har jeg vært der før, vet jeg veien. Uansett om det er 2 uker, eller 1 år siden sist, og i mellomtiden har ofte mange andre som har gått på samme stien.

Men da må jeg fysisk gå på stien selv, for å klare å ta helt korrekt veiretninger, sitter jeg oppe på sekken, får jeg ikke snust til meg all informasjon jeg trenger.

Når vi er ute på kjøreturer uansett om det er dager eller timer og jeg ligger å slapper av i bilen, ca 1,5 – 2 km kilometer før hjemstedet, da er det opp i ruta og titte ut, for å se at vi nærmer oss huset mitt.
Lukta utenfra som kommer gjennom ventilasjons apparatet i bilen som jeg gjenkjenner og vet at nå er vi snart hjemme.

Når jeg er på avstikkere, går jeg faste ruter ut fra territoriet og følger mitt eget spor tilbake, ganske nøyaktig helt samme stien, dette kan jeg gjøre noen ganger til jeg bli bedre kjent og etterhvert utvide turene både i lengde og i bredde. Det er iallefall ikke noe pr. dag etter 6 år som bygdesnoker, som synliggjør at jeg bruker magnetisme eller stjernehimmlen for å finne veien frem og tilbake.
Kun luktesansen, duftmarkering og en fenomenalt god hukommelse, og selvfølgelig hørsel og syn, men ikke i samme grad som luktesansen.

Har du fått kattunge, kan du ikke holde den innestengt.
Du må ta kattemorens rolle og være sammen med den ute så kattungen får mulighet til å tilegne seg erfaring, lukter, sporing og lære seg til å lage ett nyttig hukommelsekart og beskytte den fra farer.
Du kan ikke ikke slippe den løs ute uten tilsyn.

Det er heller ikke naturlig å gå på lange turer i ung alder, bort fra territoriet, eller hjemmet til pus.
Jo yngre den er, jo tettere holder den seg til hjemstedet sitt.

Man må bruke tiden fra rundt 6 mnd og frem til katten er ca. året på å gi katten alt av det den trenger av lærdom om uteområdet sitt for å kunne klare seg best mulig ute og få utviklet både steds-sans, og retningssans.
Da vil den være best mulig rustet til å prøve seg litt på egne poter rundt 1 års alder om uteområdet er trygt for pus.

Om katten aldri har vært utendørs, kan den ikke slippes løs ved ett års alder uten tilsyn. man må fortsatt være sammen med katten ute til den blir godt kjent med uteområdet sitt.

En katt bruker gjerne en del måneder på å lage seg ett duftekart for sitt territorie. Timer, dager, uker og måneder med tålmodighet og trening. Uansett om katten er 7 måneder eller over 1 år, må man være sammen med pus, så den får trygghet for å lære seg å orientere seg i sitt hjemområde.

Her er en video av Kasper, legg merke til hvor mye han snuser rundt på tur, og all informasjon lagrer han i duftkartet og finner lett veien hjemover.

Håper alle tar seg tid til å la pus få trygghet og tid til å bli kjent i sitt territorie, Det tar tid å trene opp retningssansen, uansett alder på pus.

Mjau fra
Jesperpus.