For lenge lenge siden traff vi en koselig mann på en av våre turer som fortalte at jeg burde ta oss en tur til en ås som heter Gitvola, der hadde dem ordnet ett skikkelig pusonge-utsiktstårn, så jeg kunne få utsikt over museterrioriet så lang øye kunne se.
(KLIKK PÅ BILDENE SÅ FORSTØRRES DEM)
Så kunne jeg ta med meg en turpost i samme slengen.
Nemlig post nr 1 i Løten kommune sine topposter Synsåsen
Vi startet tidligtidlig en morgen, etter regn full natt og skyene var så tunge at dem var ramlet ned fra den blå himmelen og lå helt nede i lyngen. Vi skulle til Gjetholen som det het i gamle dager. Det er Løten høgste punkt, men det er nok ikke det åsen er mest kjent for. Her forgikk mye rart nemlig i tider før pusongetiden.
Gjetholen var samlingsplass for hekser og trollmenn, og dem likte svarte katter, faktisk.
«bilde fra magic.no»
Turstien går gjennom gammel uberørt urskog, og her er det sjeldne sopparter og lavarten «Huldrestry». Kanskje den er oppkalt etter det som forgikk her oppe?
Denne trolldom-aktige skogen og skydekke helt ned i lyngen gjorde turen allerede fra starten av fikk en spesiell og rar stemning, best å være på vakt sanset jeg, mens jeg snuste ut i den fuktig høstluften etter spennende dufter.
Vi gikk ikke lenge før det dukket opp flotte skilt og beskrivende plakater om området og hva som hadde pågått der tidligere. Mor leste høyt så jeg kunne få høre, men var mest interessert å sjekke helt andre spennende ting i lyngen. Ikke så lett å konsentrere seg om noe som har skjedd når det er noe mer spennende som skjer i lyngen akkurat der og da.
Altså hekser, oftes kvinner, liker å gå i svarte klær, lue og gjerne hadde svart hår.( Bra det ikke sto ullsokker også, for da hadde eg blitt bekymret). Disse damene ble beskyldt for å drive trolldom og samarbeide med Djevelen. Dem kunne være i stand til å utrette skade og sykdom på folk og dyr tilogmed og i verstefall dødsfall.
– og dem hadde ofte svarte katter, kanskje det er derfor mange mennesker i dag, ikke liker svarte katter noe særlig, bare fordi det finnes en gammel overtro om at hekser kunne gjøre seg om til en katt og svart katt betyr ulykke.
Det heter blant annet om en svart katt går under en stige, betyr dobbel ulykke, og krysser en svart katt veien foran deg ulykke.
Tenk om vi møter en annen katt her på stien i dag da, jeg vil nok komme til å frese uansett hvilken farge den har altså.
Vi labbet videre oppover på våte stien, men jeg følte hele tiden at det var noe som kikket på oss uansett hvor vi var, så jeg stoppet stadig for å se om det kom noe som kom i møte med oss eller det kom noen etter oss. Jeg har jo tross alt de beste ørene og snusenesen og kan jo ikke lite på at hun som går å kikker i fotoapperatet hele tiden, skal kunne oppdage noe eller noen.
Var som vanlig vanskelig å få oversikt nede i lyngen, så jeg hoppet opp på mor og fikk straks kontroll på omgivelsene. Ingen hekser så langt i siktet. Og det var flaks at jeg hoppet opp akkurat der og da, lang frem på stien dukket det opp ett byggverk.
Det måtte være pusonge-utsiktstårnet mannen fortalte om.
Ja da skal jeg si at potene mine gikk dobbelt så fort fremover, dette så fryktelig spennende ut. Og med trapp opp i høyden, så jeg styrte meg rett på den og labbet i vei oppover, trinn for trinn og etasje etter etasje. Jammen hadde mannen helt riktig, her var de utsikt alle veier så langt jeg kunne se og lenger enn hva jeg kunne snuse. Mor gikk inn i bua under som sto åpen.
Mens mor leste plakater inne i bua også, som er ordnet til ett koselig sted med benker og ovn for å kunne slappe av litt. Og jeg trivdes best på toppen med utsikten, verken svarte katter eller hekser på sopelim å se på den lyseblå himmelen kunne jeg mjaue betryggende ned til historieleseren i bua.
Heksene har blitt beæret med en egen minneplate her på toppen, for det dem måtte gjennomgå .
Gjetholen var nemlig det lokale Bloksberg, hvor de såkalte heksene samlet seg til «utskeielse».
Det kunne være utseende eller adferden som gjorde at disse kvinnene ble mistenkt som hekser eller drev med hekseri. De fra bygda som ble mistenkt for å drive med hekseri ble ofte tvunget, gjerne ved hjelp av mishandling som fikk dem til å tilstå og gjerne røpe andre som dem drev sammen med disse hekserisyslene. Ellers måtte heksene gjennomgå en vannprøve for å bevise deres uskyld. Bundet på hender og bein ble dem kastet ut i sjøen, Fløt dem var de hekser, sank dem var de uskyldig.
Her oppe på Gjetholen ble dem som tilsto eller dømt for hekseri dømt til døden med ild og bål. Bakgrunnen for at dem benyttet denne henrettelsemetoden var religiøs motivert, og ild anses som en renselse for alt det vonde disse heksene var besatt av.
Og var vist nok hele 9 personer dømt og brent på bål her. Den siste henrettelsen var av Ingeborg Knutsdatter som ble brent som heks 19. mai 1625. Det er både tragisk og tankevekkende. Det er litt uforståelig å klare å tenke seg til at det har skjedd slike umenneskelige ting på en så vakker og stille plass som dette.
Da er det fint at det finnes noen ildsjeler som ikke lar historien forsvinne i tiden, men har laget flott oppslag og minnesmerke for det som har skjedd på Gitvola for snart 400 år siden. Skikkelig «pawsup»for dem!
Selv om det var skikkelig høstvakker utsikt som var vanskelig å slippe blikket av, og vi hadde hatt masse spennende og høytlesning av ny lærdom og lokalhistorie så måtte vi fortsette turen vår videre nordover.
Stiene går i all slags terreng, oppover og nedover, gjennom trollaktig skog og åpne sletter. Over gamle og maurspiste træ-velt og bekker som var fylt opp med soltørka steiner som jeg kunne passere tørrpotet over.
Og noen ganger må jeg bare stoppe, kanskje all historiene som ble lest opp på toppen, suste ennå i tretoppene, kanskje det var det alle små pipsene kvittret høylytt om, eller kanskje det alikavel ikke var elgen som løp usynlig foran oss og knakk grener på flukten fra oss.
Jeg klatret opp i passende trestammer med utsikt, eller når vi gikk gjennom slike trollskoger, måtte jeg stadig snu med bak, å sjekke om det kom noen.
For det var noen merkelig tegn jeg fant underveis også. Så ikke rart jeg fikk noen pusongetanker på hva som kunne ha skjedd.
Hvem har hus langt inne i trollskogen, låst var den heldigvis. Men en spade på veggen…
Hvor var det blitt av lueeieren, enslig lue dukket opp på stien, hadde noen løpt fra den eller bare blitt borte sånn helt magisk.
Hvem har rasert en hel svær maurtue midt inne i trollskogen?
Etter en lang dag med rusling og snusing langs viddas kronglet stier kom vi omsider frem til posten. Der ble det en lang hvilepause i sekken, og den var velfortjent.
Langt nord begynte tåken å sige tilbake mot oss, så etterhvert satte vi snuten tilbake mot bilen.
Og jeg fortsette holde vakt rundt oss, både i bekker, bak trær og solen var nå kommet høyt på himmelen og varmet litt for mye, så noen ganger var det godt å søke en avkjølende tilflukt og hvilepause i lyngen som var nesten like vakker rødfarge som pelsen min og det bugnet med blåbær.
og ikke før jeg trodde alle slike historier var over, dukket det opp en mørk grå skygge på stien, mor sa det var en sten, men jeg sto ekstra lenge ved sølepytten på stien og betraktet denne mørke haugen borte ved stien og konstaterte at den lå helt all deles rolig. Jeg gikk varsom nærmere den. Selvsagt var det noen heksehistorier rund denne steinen også, og det er ett mystisk stort grytehull i denne som hele året er fylt med vann, den tørker aldri ut, og det synes jeg er litt mjagisk. Men på tavlen sto det at den ble flytter hit, 15 km nordfra med innlandsisen, i langt tid før både pusogentiden og heksetiden, så det var altså bare en gjenglemt stein. Men den steinen er litt spesiell der den ligger alene i trollskogen.
Ved bilen tok jeg en liten pause, studerte hengekøya til en liten driftig edderkopp og studerte noen kuromper som løp å gjemte seg i skogen, men jeg vet jammen ikke om det var meg dem ble redd eller om det var noe annet i luften dem sanset. Så jeg fante det trygges å løpe til bilen og hoppe inn i den, mens jeg mjauet til mor at hun bare kunne låse dørene og kjøre hjemover, mens jeg kikket ut bilvinduet for siste gang, ett blikk bakover for å se om det kom noen etter oss.
Tur hilsen fra Jesperpus
kilder: wikipedia, www.edd.uio.no, lotenfjellet.no
