Pus er kastrert. Jeg har mange ganger lurt på hva slik ballekutting har gjort med sinnet til skinnet, for å si det sånn.
For øvrig har jeg ikke forsket særlig mye på kattedyrene sine særegenheter sånn generelt, bare forundret meg over væremåte og adferd av eget dyr.
Det er akkurat derfor jeg lurer: Er`n egentlig litt forbanna på oss? Altså ikke det at han klorer, men det er noe med blikket han sender sånn innimellom kyllingfileten og Kattfoder av anka i sås. (Altså, harryrurer er et must her i huset).
Jeg kan ane en bebreidelse i de grønne øya. En nedlatenhet og en smule manglende respekt overfor fórfolket. Det å bli fratatt muligheten til å formere seg, når`n sjøl trur egne gener er gull verdt, ja, jeg tør nesten ikke tenke på hva det kan gjøre med en karslig kar.
Joa, jeg vet at en må ta ansvar. Det er akkurat derfor det har skjedd. Leste også at bare ¼ del av alle katter får vokse opp. Han burde være glad han gikk under radar`n,
Han lever som Kongen på haugen, i eget rike. Kommer og går, eter og krangler, alt etter eget velbefinnende. Jager fremmede katter og flaksende fugler i et enda spenn. Nabobikkja, som nyss har ankommet grenda, er`n fly forbanna på (den er vakker og fin altså).
Det er det jeg mener, han har fri flyt og gjør som`n vil. Ikke bare innimellom, men rett og slett hele tia. Det er ingen i mitt rike som kan holde på med slik sjølbedrag uten å bli tellsnakka, for å si det sånn. Jeg har kjent på tellsnakkinga sjøl. Altså, blitt påminnet om å bytte fokus.
Men akkurat han, han kommer og går etter innfallsmetoden, spiser gourmetmat, sover, spankulerer, leker, krangler, slik det til enhver tid måtte pass`n.
Om han er misforstått, ja det er mulig, men han er jaggu mest forstått – herfra til evigheten. Det får holde. Jeg mener og tror vi bor med en lykkelig katt. Muligens en smule forbanna en, helt og holdent balleløs, men jeg håper inderlig han er lykkelig.
At gener har gått tapt må`n bare akseptere. De beste blir sjelden sett eller hørt, langt mindre forstått. «Slik er livet» som mitt yngste barnebarn pleier å si om saker og ting som ikke går helt etter planen..
Jesperpusmamma`n skal holde foredrag om det mest misforståtte husdyret. Katten.
Den satt liksom. Jeg kjent`n langt nedi mageregionen. Du vet når noen minner deg på noe du bør, men slett ikke vil og du samtidig vet, sånn langt inni deg, at du burde.
Men, nei jeg skal ikke på kattekurs. Orker ikke. Det blir som å melde seg på kvantefysikk eller nanoteknologi. Som om et skarve kurs endrer noe som helst.
Nei, jeg holder på den eneste regelen jeg har angående den firbente: Kattskinnet bestemmer over alle sine kattelige bekvemmeligheter! Han gjør som`n vil.
