Hele Norges turpus!
Her er en del opplevelelser fra Jesperpusbok historien,
nesten uten slædding og bilder som aldri kom frem underveis i prosessen.
Aller aller først skal dere får lov å hilse på flotte Katia, hun som er medforfatter og har hjulpet en masse til med boken, uten henne på teamet hadde aldri boken blitt ferdig så fort og så flott som den er blitt:
Jesperpus og kattehviskeren som bor på Løten.
Nå er boka om livet til Jesperpus her.Aina og jeg møttes en kald vinterdag i Hamar sentrum tidlig i mars. Jeg gikk og små hutret over Vestre torg og var svært spent på hvem Aina var og gledet meg til å møte henne og Jesperpus. Jeg er fra Hamar, men hadde reist et stykke til hjembyen min som jeg er så glad i, for å møte henne.
-Hallo, hallo! Et bredt smil og en herlig latter møtte meg inne fra bilen. Jeg smeltet totalt og varmen spredte seg raskt. Jeg visste umiddelbart at dette skulle bli et flott samarbeid. Vi hadde til og med samme humor og latteren satt løst i bilen på vei til Løten. Og der bak, selveste hovedpersonen selv: Jesperpus! Du og du… De lange værhårene, den nydelige oransje og utrolig myke pelsen, det faste, nysgjerrige blikket. For en type, for en karakter! Gikk det an å smelte mer?Jeg hadde fulgt Jesperpus på Facebook en god stund og siden mannen min og jeg også har katt synes jeg det var koselig å følge med på hverdagssituasjonene og se alt det utrolige som Aina, familien og Jesperpus var med på. Jeg humret også godt over de morsomme kommentarene og koste meg med alle de flotte bildene.Jeg er journalist og er veldig glad i dyr så jeg er alltid på jakt etter de riktig gode dyre historiene. Jesperpus og det fantastiske universet som Aina hadde skapt er den beste dyrehistorien jeg noen gang har sett, hørt og lest om. Hvorfor? Jeg har aldri sett en katt i skisporet sammen med matmoren sin, svømme, sitte på hesteryggen og fiske med sin egen lille søte fiskestang. Samtidig har hun en helhetstankegang rundt det hun gjør, hun er opptatt av dyrevern.Så ble Jesperpus plutselig en av verdens mest kjente katter. Dominioeffekten var stor. Egen Facebook-side, blogg i Hamar Arbeiderblad som er den mest leste også ble en herlig video laget av Trond Lillebo og co med Jesperpus og Aina i skisporet på nettsidene deres lagt ut. Så fulgte TV 2 teamet på Hamar med Asbjørn Øyhovden og Olav T. Hustad Wold i spissen opp med et like sprudlende ett. Nå har TV 2 innslaget fått over 100 millioner visninger på TV kanaler og sosiale medier verden over. Det er unikt. Alt dette utrolige måtte det bli bok av.
Aina bor slik jeg ønsker å bo, landlig og helt bortgjemt fra alle unødige forstyrrelser. Aina bor i et koselig brunt hus som jeg kaller for «Pepperkakehuset» fordi verdenen til Aina er til å spise opp. Rett nedenfor går hestene som Jesperpus er på turer sammen med, de søte kaninene finner du i stallen og ikke minst den magiske Tigerskogen ligger rett bak huset.Denne dagen viste Aina og Jesperpus meg mange av de stedene de pleide å dra på turer sammen og det er noe helt eget ved landskapet på Hedmarken. De bølgende, hvite, snødekte åsene, de vakre gårdene langsetter veien, trær tunge av snø. Det var dette landskapet Aina hadde tatt flere tusen unike bilder av og som dere nå får gleden av å kose dere med i boka.Boka vi har laget sammen er rikt illustrert med over 100 bilder av Jesperpus i forskjellige situasjoner med artige fortellinger fra dagliglivet, men vi viser deg også det helt spektakulære, da han som første katt i verden står på toppen av Galdhøpiggen f.eks. Du får høre om den lille knekken han har ytterst på halen sin, om hvorfor han ligger i nattbordskuffen og ikke jakter om natta, om gatas skrekk, Rex, og det søteste av alt, fra tiden han var kattunge. Vi viser deg norsk natur på sitt aller beste fra alle turene han er med på med morsomme bildetekster fra Jesperpus.Folk hadde lenge lurt på hvordan alt dette var mulig. Kan alle katter svømme? Hvordan kan du trene katten din til å gå i bånd og være med på turer? I boka får du svar på hvordan katten din også kan bli en ekte eventyrer og hvordan Aina lærte opp Jesperpus. Samtidig er den sprekkfull av gode tips og råd og morsomme fakta om katter generelt, for visste du at katter kan kommunisere via ultralyd?Katter er med der det skjer og Jesperpus knasket kattegodis han hadde fått fra alle beundrere og fans over hele verden, og fulgte godt med ved tastaturet der vi satt og planla bok sammen for det er mye som skal tenkes på.Vi måtte sikre vinter bilder av Aina og Jesper i skisporet før snøen smeltet helt og ringte den dyktige fotografen Jon Olav, opprinnelig fra Lillehammer. Sammen dro vi opp og lengere enn langt inn til indrefileen på Budorfjellet med beltebil med god hjelp fra Løtenløyper. Det er godt å ha med en supersjerne på lag, alle visste hvem Jesperpus var når vi spurte om hjelp underveis i prosessen. Tusen takk skal alle ha!
Det var en del møtevirksomhet i Oslo for å få boka i havn og det ble noen Taxi turer. Aina satt seg foran med Jesper i en av dem.-Du… det er ikke selveste Jesperpus vel?-Joo…Taxi sjaføren smilte sitt bredeste smil og ringte straks hjem til kona si fra Taxien.-Gjett hvem jeg har ved siden av meg?
– Nei…er det kanskje…. ?
– Hva er det du elsker aller mest? Et stort hyl hørtes.
-Er det sant?!!!! Er det Jesperpuuuuuuuuus?!!! Trommehinnene våre vibrerte i takt med hylene. Kona var «blodfan» og det var ikke Bono, Sting eller Obama som hadde skapt slik entusiasme, det var en liten pusekatt fra Løten.
Så fulgte en hel haug med «selfier» og hjemme satt kanskje en bittelitt sjalu kone (på en god måte selvsagt) og ventet.
Er det noe rart da? De har den effekten, de har faktor X. Sammen er de «dynamitt». Dette unike samarbeidet Jesperpus og Aina har er nå samlet mellom to permer og som jeg nå er så utrolig takknemlig og stolt av å være en del av.
Jeg kaller Aina bare for kattehviskeren som bor på Løten, men hysj, ikke si det til noen, hun har nemlig beina godt plantet på jorda.
Bok hilsen fra Katia Gjerding Wiegand
Ja da fikk dere ett lite innblikk fra henne, ei blid og sprudlende dame, selv om det var dårlig med mat servering på henne, som dere ser, kaffen måtte hun ordne selv, ja og middagen var bare noen skarve pølsebiter ikke så pass som en skikkelig musefile fikk hun. Så tiden ble ikke kastet bort på noen tre retters, her var det såre poter og kattehår utover tastaturet og papirblokkene.
Katia var en arbeidsom dame, som gjorde at det var mulig å gjennomføre boksprosessen, på den korte tiden vi hadde til rådighet, manus måtte være i boks på 6 uker, og i tillegg var det ca 25 000 bilder som skulle kikkes igjennom og sorteres ut de som kunne brukes. Så da var det absolutt kjekt med en samarbeidspartner å fordele arbeide og diskuter beste løsninger på.
Og nå hadde jeg jo nå 2 som kunne kose med meg og to pcer å varme stumpen min på.
Etterhvert var vi også flere turer på møter i Oslo, som Katia fortalte om. Trivelige turer og mange flotte mennesker traff jeg.
og i Oslo finnes det hunder som er mindre enn en katt
Men det er ett hus i Oslo der er det fullt av flotte og trivelige kattedamer, digre bord med masse papirer jeg kan boltre meg utover på beste kattevis og en kattmosfære som enhver katt ville ha trivdes i.
Det er her inne:
Her fikk jeg innta kattens bordplass, så jeg hadde full kontroll og oversikt på alle møtene. Kunne uten problem komme med mine tanker og ønsker og hadde det skikkelig koselig på besøkende mine der. Forresten, unnskyld for alle katthårene som ble igjen etter med, men det kalles for katteglitter, og er litt eksklusivt pynt eller minne.
og så har dem alle typer do for en pusekatt, både for herremonser og HC- hårete cat.
Vi ble i grunn ganske fort enige om hvordan jesperpusboken skulle bli, og Redaktør Marianne var midt i blinken for meg, alltid blid og hyggelig, slik legger vi katter veldig fort merke til. Men tror nok både Katia og matmor var veldig enige med meg.
Så vi reiste fornøyde hjem over igjen, helt pusesikker på at vi hadde fått de beste folkene med på laget.
Men først måtte vi bare treffe noe av følgerne våre, som jeg fikk hyggelig hilsen og pakke fra.
Ja og få oss en mat bit før vi tok toget hjemover:
Etter en god stund på toget, var det en lyd i sovebagen min som ble utrolig irriterende, de andre passasjerene begynne å kikke rart på meg, selv om det ikke var jeg som laget noe lyd. Matmor la også merke til både lyden og at de andre passasjerene lot seg distrahere av den. Jeg skjønte ikke så mye, men plutselig kom mor på at det var en pipemus i en av pakkene jeg hadde fått. Den pipet altså hver gang toget passerte en aldeles liten dump i skinnen, og når mor dro den opp av sekken, var mysteriet løst. Mor ropte til Katia, at «det er den jækla musa som lager pipelyder» og da snudde alle passasjerene seg mot meg. Noen fordi dem hadde irritert seg lenge over lyden, og andre fordi dem tja er mindre glad i mus enn meg. Alle passasjerene i cupeen var lysvåkne!
Det var ingen av eller på knapp, den bare pep, hver gang den var i bevegelse, eller toget var i bevegelser. Det var ingen steder å gjemme den så den ble lydløs, uansett hvor mor prøvde å stappe den i sekken eller bagen så hørtes den. Men da fikk jeg en lur ide som jeg mjauet mor i øret. De to damene på andre siden så ut til å ha tilstrekkelig lyddempende stomp, så mor måtte spørre om disse to damene kunne tenke seg å sitte på to mus frem til Hamar. Og det takket dem ja til!
Musedamene…og bildet er slæddet for sikkerhetsskyld.
De to alvorlige herrene ved siden av meg, med slips og pc, plutselig åpnet det strenge fjeset deres, og dem begynte å le, ganske høyt. Så høyt at nå hørte jeg ikke at musene pep lenger. Damene satt iallefall tungt nedpå tog setene og musene ga ikke en lyd fra seg. Så da ble det helt musestille i hele kupèen resten av turen. Noe konduktøren påpekte hver gang han kom forbi.
Stille var det til vi kom i bilen, da hadde jeg ett helt museorkester baksetet i bilen, slik hørtes det ut både på tog og bilturen. Ta aldri mus med på tur!
Endelig hjemme var det bare å få mor i gang med manus produksjon til boken, vi måtte ut på tur, lage nye tekster, bilder. Rett og slett mye å gjøre. Så skjedde det som ikke skulle skje, mor ble syk, eller ikke mor da, men øyene. Så hun så igrunn veldig lite hvordan bilder ble eller hva hun skulle skrive. Så selv om jeg poterte ned en masse bokstaver på tastaturet med både pote og stomp, så ble ikke Katia helt fornøyd. Hun satt nede i Tyskland så hun kunne ikke hjelpe til sa mor, men mor tuller som alltid, jeg så nemlig at Katia hver eneste dag inne i pcskjermen på stuebordet vårt, i Norge. Der pratet hun og nynnet flere sanger, ropte på katten sin og stadig vekk måtte hun løpe etter mat.
Så forsvant mor sin stemme, hørtes ut som hun etterlignet grevlingen hos naboen når hun pratet. Så ingen syn og ingen lyd var ikke akkurat ideelt, men lyden kom tilbake ganske kjapt men synet, hmmm ja jeg har jo tigersyn så da hjelper det jo på litt.
Men med litt katteomsorg og pleie,med jevnlig fangkos, kom hun seg ut av mørket og i gang med arbeidet.
Så hele våren ble en travel tid, i tillegg til alt det vanlige vi drev med i pusongelivet, tok boken resten av tiden og litt til. Vi laget flere nye historier med bilde og tekst så vi hadde sikkert stoff til to bøker, men vi måtte være helt sikker på at vi hadde nok å levere til redaktøren. Vi ville jo at hun skulle bli så fornøyd som mulig. Og ikke alt ble det plass til i boken.
Vi dro ut på masse forskjellig morsomt, og jeg var tilogmed flere dager i saufjøs, og ble dermed nesten helt kvitt saueskrekken min. Men fikk bilder av meg hvor jeg er sketisk, vi kan jo ikke bare vise at alt er gøy, men også det som er litt skummelt. Her fikk jeg til og med se en sau som gulpet ut en liten sau, i feil ende. Aldeles pussig opplevelse.
Var med på hesteshow.
Traff igjen den første veterinæren min, det var skikkelig stas, sikkert 2 år siden sist jeg hadde truffet henne.
Vi klarte å finne mange situasjoner som jeg opplever. Jeg var på fjelltopper, i butikken, på småturer, bytur, musejakt, hos tv2, dyrlegen og i Tigerskogen og helt sikkert flere steder som jeg ikke husker nå.
Med full fart nesten hver dag, hendte mer enn 1 gang at enten minnekort, batteri ol ble glemt hjemme, og da høres det nemlig slikt ut!
Titt og ofte at jeg sovnet med pcen
og det gjorde mor også
men for det meste var vi våken da, og klarte å få ferdige manus til rett tid. Den dagen Katia sendte avgårde manuset var vi ordentlig fornøyde og jeg fikk en ekstra dose med godis. For jeg hadde vært skikkelig flink og tålmodig.
Så var det forsidebildet, det var det også mye jobb med, da det viste seg at alle de bildene som var tatt ikke holdt mål. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hengt i den sekken, før redaktøren ble fornøyd. Både på ryggen til mor, i gangen, ja til og med ble sekken spikret opp på garasjeveggen. Så alle og en hver som kom kjørende forbi, lurte fælt hva slags galskap vi drev på dem. Enten var det noen med kamera, eller lyset, eller så var jeg lei, ja til og med rusk i pelsen ble oppdaget. Tilslutt, i siste liten fikk jeg det til, med rett blikk og nypusset pels og strøkne værhår. Marianne jublet, Men det blir mye godiser ut av slike oppdrag.
Både redaktøren og Katia og alle dem som har stilt opp har gjort en kjempe innsats for å få til boken. Det er ganske mange som fortjener en takk!
Men jeg vil mjaue en spesiell hilsen til to som har hjulpet ekstra mye:
Bjarne O. Braastad, professor dr.philos. i etologi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås. Han har vært fagkonsulent for boken, sjekket og utfylt faktaopplysninger og bidratt med kommentarer til Jesperpus sin atferd og Ainas trening av katten. Braastad er kjent fra utallige innslag i media og foredrag siden 1979 som Norges fremste ekspert på katters atferd. I 1986 utga han boken Utrolige katter: Om katters fantastiske evner og psykologi. I 2012 utga han boken Katten: Atferd og velferd på Vigmostad & Bjørke forlag. Der kan du lære mer om kattens atferd og det meste en katteeier må vite for å kunne holde katt.
Nettsiden hans finner du her
Og ikke minst Bestefar Jesperpus,( den tittelen er han stolt av) som alltid gjør som han blir spurt om. Og ordner alt som har med bilder og videoer, og internett greier. Uten hans hjelp hadde vi ikke klart å klemt ett eneste bilde ut av pc og gjennom ledningene helt til Marianne på Cappelen. Han har gjort og gjør fortsatt en kjempejobb. Også kan han fikse ordentlig kattfisk.
Han sa jeg ikke skulle legge ut bilde av han, så da får jeg ikke legge ut dette:
ikke dette heller
for da ble matmor arveløs.
Etter en skikkelig lærerik bokprossess, så sitter vi igjen med mange mange gode minner, fra alle dem vi har møtt, dem som har bidratt, små og store øyeblikk. Alle de flotte følgerne. Minner som aldri blir glemt. Takk alle for det dere gjør og for alt bidrag, dere er fantastiske!
Boken beskriver livet mitt fra kattungetiden og frem til i sommer. Jeg har potert ned mange hendelser i fra tiden, fra turer, dere får hilse på Bestevenn og meg som leker, skikompis og meg på svømmetur, sledetur, historien når jeg serverte frokost på sengen, Da jeg fakket Morten, en gammel historier om Nils, når matmor tryner på ski, ja litt av hvert å lese. Og inne i boken er det mange ekte poteavtrykk fra meg, slik som på bildet under
Poteklask fra Jesperpus
Boken kan du kjøpe her: Jesperpusbutikken
