*
«Husk når du går oppover bakken møter du motstand.
På toppen er den overvunnet og du ser en hel verden foran deg.
Slik er livet, hverken mer eller mindre».
*
(Trykk på småbildene, så forstørres dem)
Galdhøpiggen i vakkert vær er spektakulært, som en mus i svevende i fritt fall etter en solid poteklask.
Ja hvorfor skulle pusongen reke opp på en fjelltopp, en fjelltopp som faktisk nesten tusen tobeinte besøker på gode sommerdager, unge og gamle, på rekke og rad. Grunnen er enkel, bilder og naturopplevelse av noe av det vakreste fjellNorge har å by på.
Turen fra Juvashytta er kortere og lettere en mange av fjellturene jeg har vært på, og er en helt overkommelig tur på 3 kjappe timer.
Og jeg hadde jo egen brefører og guide, luksus sier noen. Men både nødvendig og lærerikt. Man skal ha brefører som kjenner til Styggbreen for å forserer den på trygg måte, og om uhellet skulle være skje er det greit å ha noen som kjenner fjellet med seg. Det kan blir endring av været fortere en man aner. Og da er det gull verd med en kjent guide. Sikkerhet kommer alltid først. Vårt valg ble opplevelsebedriften Fyrst og Fremst fra Lom som hadde mulighet til å være fleksibel, blant annet siden turen var væravhengig. Opplevelsen av turen ble en ekstra pluss nettopp fordi fjellvante Iver som ble med oss, yter super service, imøtekommende og ikke minst tålmodig. Kjenner fjellet gjennom mange år som brefører like godt som jeg kjenner mitt museterritorie hjemme. Helt usponset, men av hjertet, kan vi absolutt anbefale disse til andre, med de beste skussmål.
Å være på fjelltur med mange mange hundre mennesker, på en liten fjelltopp er ikke noe god opplevelse for en liten pusonge, det er ganske stressende. Og ta bilder fra fjellturen med bakgrunnen full av varme turister i alle farger fra alle verdens hjørner er heller ikke det samme som minner med pusongen omgitt i noe av det flotteste Norge har å by på av fjellnatur. Vi trives med å nyte naturen uten kø, i stilleheten fjellet byr på. Så derfor var vi avhengig av å ha guide som kunne ta oss med opp tidlig tidlig om morgen, mens de andre fjellturistene lå og sov. Det vil si at vi måtte opp musetidlig, sånn ca klokken 01.00 startet turen fra pusongehuset.
og litt sen kveldmaten ble servert i bilburet.
På Juvasshytta 1841 Moh. Klokken 05.15, i god tid før solen kommer frem.
Og fra varme Hedemark til vintertempratur og minusgrader på fjellet i Lom, kan du være sikker på at det var frisk i snuten min, når jeg såvidt stakk hode uten for bilen.
Og jeg som måtte på do, siden alt er frosen ute, hadde jeg med min egen do så jeg kunne lage fin grop for stompen min, Men overgangen til vintertempratur gjorde at jeg ikke klarte å få til så mye som en dråpe, det var alt for kaldt. Så da fikk jeg doen med meg inn i den varme bilen, og da ordet alt seg på ett varmt øyeblikk.
Etterhvert kom også solen frem og selv om den var helt fersk, så kjente jeg varmen fra den og kunne utforske litt mer av området utenfor bilen uten å få istapper på snutetippen
Skikompis som skulle hjelpe til i dag, begynte å gjøre seg klar, men jeg var jo klar allerede. Avtalen som var gjort på forhånd i dag, var at jeg skulle ikke gå for mye, siden jeg ikke er vant til å gå så mye på stein og is, for da ville jeg få sår på potene. Så jeg skulle sitte i sekken og heller gi ett mjau når jeg ville komme ned å strekke på pusongepotene iblant. Helt purrfekt for min del.
Det gikk ganske kjapt oppover fjellet, og jeg hadde mer en nok med å titte på disse nye omgivelsene, har ikke sett slikt før. Ikke ett tre, bare stein og snø. Det lover dårlig for musejakt.
Ved kanten av breen hadde vi en liten frokostbit og strekk på beina pause. Solen kom fort oppover himmelen og varmet mer og mer. Uansett hvor god hørsel man har så var det ikke en eneste lyd her, bare knitrelyden av sko og snø. Ikke vind, bare litt kulde som etterhvert måtte gi opp for solen sine varme stråler.
Over breen ble jeg satt fast i ryggsekken med ett ekstra blått tau, for alt skulle være helt trygt å sikkert, tilfelle det skulle skje noe. Så her var alt i ordnede forhold og trygt for alle, selv i sekken.
Så var vi klar for breturen, jeg lenket fast i sekken og alle de andre tobeinte lenket fast i hverandre, men jeg tror nok heller det var fordi dem måtte være to stykk for å klare å dra matmor som gikk bakerst, med seg oppover breen
På rekker og rad gikk vi over breen, med ett galleri på himmelen og kunstverk i snøen
I løpet av natten hadde det kommet litt nysnø, og noen steder passerte vi bresprekker som var litt skjult under nattens snøfall. Det lignet mer på skikkelig svære musehull. Jeg kunne lett drømme meg bort i hvilken størrelse det er på slike bremus som helt sikker bor nede der i fra ryggsekken utsiktspunkt og drømmested.
Godt oppå breen var det utsiktpause
Store skumle musehull i breen, , og ferske pips spor møtes oss ved fjellfoten
Siste etappe opp mot toppen
Litt under 3 timers spasertur, og med utsikt fra sekken og noen små pauser for å nyte stunden, var toppen besteget fra min utsiktspost og hvilested i ryggsekken. Ingen såre poter fra stein eller is, men uthvilt pus på omsider på toppen
Det var ikke mange minutter før de største pipsene jeg har sett, selv langt borte på himmelen var dem større en småpipsen i hagen min, sirkulerte rundt oss her opp som sulten kråker.
Ingen var kommet opp, så i dag var jeg ikke bare først opp, men sikkert den første pusongen på toppen. Fikk det lille ullpleddet mitt på en passelig utsikts stein for å sitte på så ikke det skulle bli kaldt på potene, for denne vinterdagen her oppe kan man si kom brått på. Nede i steinura kom det faktisk en litt skummel mann krypende fort oppover. Ble nesten mer opptatt av å følge med han en utsikten.
Ett lite steinhus var oppe på toppen, med en hyggelig vert åpnet så vi fikk komme inn å spise litt. Skrive i gjesteboken og fikk stempel i Helseboken min, den er jo litt mer stas og mindre skummel en dyrelegestemplet.
Nede begynte turistene på veien opp til toppen, men vi ennå satt her oppe å nøt stillheten, en verdi som sjelden finnes i dag, noe vakkert som ikke kan høres.
Alt er slik naturen er skapt i stein og fjelltopper.
Det er stilt og rolig med alikavell så levende.
Man føler seg langt oppe, men likevel nærhet.
Usikten vi fikk servert i dag er rå, ingen andre steder i Norge finner vi samme spektakulære samlinger av fjelltopper over 2000 meter, kledd i snø og skyer.
Så mens turistene og skyenen kommer oppover side om side, rundt fjellfoten nede ved breen, tar vi noen siste minner fra en 2 timers avkobling på Norges tak. Strekker snuten til værs og konstaterer at her er ikke en eneste museduft i omgivelsene, bare den reneste fjelluften som finnes. Pakker sekken klar for nedstigning.
Vi går ikke lenge før vi møter de første turistene i rekke og rad, akkurat som maurene på stien hjemme i Tigerskogen, og det er mange skal du tro, hunder og folk i lange rekker, så jeg gjemmer meg godt ned i sekken, bare så vidt jeg sniktitter under lokket på sekken i blant, bare for å sjekke at vi går riktig veien.
Vi var nok heldige med været når vi var oppe, på turen nedover fjellet, kom skyene også oppe på toppen.
Mens vi var fornøyde og smilende over dagens topptur ved enden av breen, gjorde ett nytt brefølge seg klar for sin tur oppover breen og til toppen.
Siste del av turen dukket det jammen oppe en pips i steinura og lenger nede lå den en liten reinsdyrflokk og solte seg på breen.
En god del timer senere og en minnerik tur i Jotunheimen var vi kommet ned til bilen igjen.
Grunnlegger av Juvasshytta og hytten på Gladhøpiggen Knud O Vole, les mer om han her
Takk for tips for tilretteleging av en vellykket tur til Unni M. Assgard, og til Visit Jotunheimen
Til til Iver fra Fyrst og Fremst som stilte sporty opp tidlig på morgen og ga oss en flott tur opplevelse.( fbsiden deres)
og til Bakeriet i Lom for smakfult bakverk på bilturen hjemover .
En liten samlefilm fra turen:
Turhilsen fra Jesperpus.
Rått og flott. Takk til Skikompis som perfekt turfølge!
