JESPERPUS – Tigerskogen
DEL 5
Først må jeg vise dere det flotte skiltet jeg har fått av Nabojenta.
Og, nå har jeg vel fortalt det meste om de fleste vennene i Tigerskogen, så denne gangen tenkte jeg å fortelle litt om en av de tilfeldige hverdagene der! For dere skjønner det at jeg er ikke i Tigerskogen bare på sommeren, jeg er også der om vinteren! Når bakken er dekket av hvit snø og potene blir fortere kalde. Også må vi ikke glemme den flotte pusongepelsen som blir kjempestor og tykk!
Nå i vinterstiden kan det bli vanskelig og tungt å subbe rundt i den dype snøen som ligger over alt inne i skogen. Men med gode venner til hjelp er det ingen sak! Min gode venn Storegrein er på plass og ordner opp for både meg og de andre småvennene. Han har så store og lange bein som brøyter opp den fine lille stien min igjen. Det er slikt man har gode venner til!
Her om dagen var jeg på tur ut og skulle inn til Tigerskogen. Sola skinte i den glitrende snøen under potene mine. Dagen var perfekt! Jeg tuslet innover og gikk rett på den flotte stien som Storegrein hadde tråkket opp til meg. Jeg trippet bortover i de store elgsporene til jeg kom frem til det enorme treet til lille frøken Stjertfrid som satt der oppe i toppen av treet og pyntet på fjæra som alltid.
Jeg mjauet et «hei» til henne idet jeg stoppet. Hun kvitret et lystig «hei» tilbake og dalte ned til meg med kald vinterluft under vingene og snøkrystaller som dalte fra greinen. Hun plasserer de små tynne føttene på bakken foran meg og så på meg med vennlige øyne. De fine fjærene hennes lyste opp med solskinn og snø. Stjertfrid er ikke en sånn pips som flyr vekk om vinteren, hun blir her hos meg hele året. Tøff pips som tør å være her i denne kulden.
Vi begynte begge å trippe bortover den lille stien vår sammen. Den stien som Storegrein hadde laget. Vi tok den samme runden som vi alltid tar. Blir aldri lei av den fordi vi alltid har noe nytt å snakke om. Stjertfrid nynnet litt mens hun hoppet glad og lykkelig bortover. Jeg måtte nesten løpe etter henne så fort som hun hoppet og trippet. Jeg ba henne vente litt så jeg ikke skulle bli så sliten før jeg skulle bort til Sprettur over elva.
Vi kom til enden av runden vår. Stjertfrid sa «hade» med et smil om nebbet og fløy opp til toppen av treet sitt og så på meg vandre videre til elva. Da jeg var kommet frem var det første som fanget blikket mitt det dypfryste vannet.
Den tynne stokken jeg pleier å balansere over var kald og dekket av rim. Jeg snuste litt lett og forsiktig på isen som hadde lagt seg over vannoverflaten. Virket ganske trygg og ufarlig der og da, så jeg tenkte at jeg bare kunne trippe over i stedet for å ta stokken. Jeg satte ned en pote forsiktig og gikk over.
Jeg kom meg til andre siden og kunne se noen underlige spor i snøen ved siden av stien min. Det var små harespor. Dette måtte ha vært Sprettur! Jeg fulgte etter sporene så langt de gikk. I enden av sporene møtte jeg på en blid og livlig harepus som satt der og nøt den flotte solen som skinte i den tykke vinterpelsen. Dette var ingen andre enn min gode venn Sprettur.
Jeg hilste glad og fikk straks hans oppmerksomhet. Han så på meg ga meg et hyggelig smil før han svarte med et «hei» tilbake. Nå på vinteren er det ikke like enkelt å leke slik vi pleier å gjøre om sommeren. Da kan vi løpe rundt og hoppe og sprette som noen galinger, men nå er snøen såpass dyp at vi kommer til å synke som stein! Denne dagen var snøen helt ny, noe som betyr at den ikke er noe særlig å gå på. Så vi får nok holde oss til stien som Storegrein hjalp meg med. Jeg ba han pent altså! Ga ham de store søte pusongeøynene og på et lite øyeblikk var han allerede i gang med å tråkke opp sti for meg. Er ikke han snill?
Men altså, nå på vinteren har jeg og Sprettur andre ting å gjøre. Denne dagen begynte vi å bygge noen kule snøhuler! Og jeg skal fortelle dere at de ble kjempekule altså! Jeg og Sprettur gravde oss ned under snøen og lagde lange og store tunneller mange meter bort! Til slutt gravde vi oss oppover og fikk en liten utkikkspost. Vi måtte jo ha det, i tillfelle den føle Fillemusa skulle dukke opp! Og DET gjorde hun!
Hun kom smygende på de hårete små beina sine. Klar for å gjøre noe kjipt mot oss. Denne gangen var planen å ødelegge snøhulen vår! Hun løp mot hulen og smatt inn i den ene inngangen vår. Jeg og Sprettur satt i utkikksposten og ante ikke hva vi skulle gjøre! Sprettur fant plutselig på en god plan for å ta den filla! Vi gikk hver vår vei i hver vår tunnel. Vi skulle snike oss innpå henne og skremme værhårene av henne! Jeg løp med knirkefrie skritt mot midten av tunnelene. Sprettur var på motsatt side. Vi snek oss nærmere og kunne se Fillemusa rundt svingen. Hun stoppet opp i et lite øyeblikk for å pynte litt på den rotete pelsen sin. Da hadde jeg og Sprettur den perfekte sjansen!
Vi satte i fart og løp frem før jeg brølte mitt store tigerbrøl og Sprettur sparket masse snø på henne med de store bakbeina sine! Fillemusa skvatt til som bare det! Hun skvatt faktisk så fælt at pelsen føyk i lufta! Hun smatt forbi Sprettur og ut av snøhulen og løp sin vei. Da var vi kvitt den filla for den gang også! Hurra!
Etter den flotte dagen med masse lek og Museskremming var jeg på vei hjem igjen. Klar for middag hos mor og far. Jeg kom meg over den frosne elva og kom meg hjem luftig og fin i pelsen. Jeg tok plass rundt middagsbordet og spiste meg mett og god, før det ble en god sofalur på magen til far.
Mjau fra Jesperpus
Facebooksiden min finner du her
