Når snøen kommer, slår det aldri feil, da blir det mye reising med skikompis.
Det er er både hektisk og koselig. Hektisk fordi det er ikke lett å få med seg alt som skal skje hele tiden, jeg er jo vant til å ha tigerkontroll – og så er det mye avslapping og det er jo midt i blinken for meg.
Når skikompis har tigerpulver på skiene, slik at dem skal ha superkrefter, da er det ikke populært å komme nært med pusongepelsen min. Det er faktisk en av de strengeste reglene jeg har. Og mens han går på skiene, da er det travelt, og jeg må holde meg i ro, det er en regel nr to, kanskje de eneste reglene jeg har, eller, det er flere, men dem synes jeg det ikke er så nøye med. Men jeg er heldig, det er bare å krype opp i sekken min, eller en jakke, slappe av og nyte utsikten. Så kan alle de andre bare gjøre seg ferdig, mens jeg egentlig har all verden av tid.
Videosnutt:
Det er både lyder og masse mennesker, som roper og løper. Skulle nesten tro dem ser mus hele gjengen. Og så er det en hel flokk med skiløpere, vet ikke hva dem løper så fælt for. Selv med tigersyn, har jeg ikke sett at dem løper etter noe, eller kanskje det er noe som jager dem, nabokatta eller noe annet ufyselig.
Er helt håpløst å finne skikompis i den flokken, det virker ganske kaotisk, slitsomt og litt skummelt. Synes han er modig som tør å oppholde seg i den flokken, tror jeg hadde tatt pelsstompen min og løpt en motsatt vei, hadde det vært meg. Men har det helt ypperlig i sekken min, jeg får med meg det jeg trenger. Jeg slipper å henge over pinner eller ligge strak ut i snøen med pelsbuksene mine, fordi det gjør skiløpere.
Det hender jeg ligger i sekken og slapper av, og plutselig er det helt andre lyder rundt meg, og etter en liten stund kan jeg kjenne duften av nystekte vafler sive ned i sekken min, tror dem liksom ikke min tigernese kjenner forskjellen på vaffellukt og svette skiløpere? Klart jeg også blir sulten av å være på skiløp.
Men etterpå derimot, da er det koselig, alle har bedre tid og alt er mye mer avslappende og da er det tid for tigerkos.
Skikompis har alltid tid og ikke minst plass i jakken sin og er verdens beste skikompis.
Egentlig ganske stolt av at han er akkurat min kompis, for jeg har vært med han på ski, i sekken min selvsagt. Og duogdu, det går fort, kan jeg nemlig mjaue, eneste gangene jeg kommer meg fortere av sted, er i bilen. Satt en gang i sekken min mens kompis suste nedover bakkene, passerte både mennesker og hunder så fort at jeg ikke klarte å få fram et lite mjau før lenge etter dem var passert. Og hundene fikk neppe snusen i at pusongen passerte dem i lynets hastighet, da hadde dem nok fått bakoversveis fra snuten til haletippen.
Uansett så går skikompis fort og det gjør skidager også, skikompis er sliten og jeg er i grunn uthvilt, men vi begge synes det er godt å slappe av i det nye helgehuset vårt. Det er mange slike fine helgehus rundt omkring, har prøvd forskjellige nemlig. Og jeg synes alle har kjempetrivelig folk og er en hyggelig plass å være, ja til å ikke være hjemme så er det nesten like bra.
Jeg krysser potene for en fin skisesong til min verdens beste skikompis, – hilsen fra din pelsvenn.
Jesperpus
